mandag 13. april 2009

Independent woman!

Jepp! Det er meg!

Åh, du lurer på hvorfor jeg anser meg selv om en av dem? Jo, jeg skifter nemlig dekk på bilen selv! Høst som vår, i all slags vær. Det har jeg gjort siden jeg ble skilt i 2002, og fikk min egen bil, med unntak av når jeg har måttet ha nye dekk, og når jeg har brukket bein, slik jeg hadde i høst som var.

Denne gangen var jeg litt spent, i den grad at det var en helt ny type bil å skifte på. Primeraen min er solgt, og en blikkboks av en Peugot er da det nye fartøyet mitt. Jeg anså det som å ikke skulle være noe verre å skifte dekk på denne, enn på min gamle bil, men det er nå noe eget med nye ting.

Den første utfordringen jeg støtte på var regnet. Påsken på sørlandet har vært utmerket og solfylt, men jeg drøyet selvsagt dekkskifte til 2. påskedag, og da kom regnet. Faktisk kom alt det regnet som ellers var meldt i påska som ikke kom. Vel, jeg dinget på hos naboen og spurte om de kunne flytte sine biler ut av garasjen, så jeg kunne ha armslag der inne uten å bli våt. De stilte seg positive til det, og gikk i gang med å flytte biler, først etter at de måtte leite etter nøkkelen til den ene en stund. Naboen tilbød seg til og med å bære ned dekkene fra garasjeloftet for meg, og jeg som hadde psyket meg opp til noen tunge løft, takket ja til det, siden han spurte så pent.

Så mens naboen bar dekk, rygget jeg inn i garasjen, og fant ut at et dobesøk var påkrevd i forkant av dekkoperasjonen. Dda det var gjort gjøv jeg løs på boltene for å løsne dem før jeg jekket opp bilen (Jekken måtte jeg også spørre naboen om, og den lå bak sementblanderen, hvor ellers). Jeg rigget meg til med den dingsen som man skrur opp og igjen bolter med, og oppdaget at den dingsen som sitter ytterst på boltskruedingsen bare passet til Primeraen, ikke til Peugoten! Så måtte jeg på leting på garasjeloftet til naboen for å se om han hadde en sånn dings som var 19 mm(ja, det var det det sto på den). O'lykke, jeg fant en, og så bar det ned trappene for å begynne å skru med rett dings på plass.

Jeg sier bare en ting! Fytterakkern så hardt de boltene sitter noen ganger! Innen jeg hadde klart å løsne dem på ett hjul, så var det bare å ta turen inn på do igjen. Dobesøkene har selvsagt sammenheng med kostholdet i påska, og ikke dekkskiftet. Vel, jeg kom meg ut igjen og fikk løsnet på resten av hjulene også, så var det bare å jekke opp, og skifte hjul. Men selvsagt gikk det ikke så smertefritt, fordi hele hjulet hang jo fast! Selvfølgelig gjorde det det! Jeg dro og lirket, halte og lempet, men fikk overhode ikke rikket det. Så var det bare å krype til korset da, og spørre naboen om det var noen triks med disse bilene, siden han har samme merket som meg. Han mente nei, triks var det ikke, gikk ut og sparket til dekket en gang, og dermed ramlet det av. O'gremmelse!

Etter å ha rødmet ferdig fikk jeg på det nye hjulet, og ett til, og ett til, før det fjerde selvsagt oppførte seg som det første. Bom fast! Men denne gangen hadde jeg jo lært trikset som ikke fantes. Jeg sparket like friskt til det som naboen hadde gjort, men hjalp det? Neida! Jeg måtte sparke både 12 og 14 ganger før det fant for godt å ramle av. Men av kom det!

Så..jeg mener jeg er passelig independent, eller hva? ;)

lørdag 11. april 2009

..og mens jeg er igang..

Så legger oppfordrer jeg alle som ikke har gjort det enda, til å gå inn på Redde Små, og legge igjen underskriften sin der.

Det kan gjøre en forskjell!

Vennligst ikke forstyrr?!?

Var det den tanken de voksne rundt 8-åringen Christoffer tenkte? Går det an da? Når en liten gutt som vanligvis er sprudlende, aktiv og blid, blir trist, stille og lei seg, med skrapemerker på ryggen, og flere kuler i hodet.. Går det da an å ikke forstyrre?! Kan leger og lærere la være å si noe? Eller hva med alle de som sto Christoffer nærmest? Hadde de lov til å ikke forstyrre?
Det finnes bare et eneste riktig svar på det.

Redd Barna har i disse dager ute en kampanje i Norge, som heter Vennligst forstyrr! Kampanjen er nok et forsøk på å få stoppet volden og overgrepene som barn utsettes for daglig i dette landet. Vil det hjelpe tro?
Joda, mens kampanjen pågår vil det nok inngi flere voksne mot nok til å melde fra til politi og/eller barnevern, hvis de vet om et barn som ikke har det bra. Men når kampanjen er over, glemt, så vil vi antagelig være tilbake i feighetsmodus igjen. Vi får fremdeles høre om barn som rett og slett har det vondt, men vi kan jo ikke være sikre, så vi holder det vi vet for oss selv. Det er mye enklere sånn nemlig!

Ja! Det er enklere! Vi behøver ikke utsette oss for nabofeider om vi er en nabo. Vi slipper å få et dårlig samarbeidsforhold til foreldrene om vi er barnets lærer, eller førskolelærer. Vi slipper familiekonflikter om vi skulle være i slekt. Vi slipper også vendettaer om disse menneskene vi "sladrer" på tilfeldigvis skulle vise seg å ha venner i skumle miljøer. Sist men ikke minst, så slipper vi det pinlige aspektet i forhold til å drite på draget om det skulle vise seg at vi tar feil.
Det finnes tonnevis av unnskyldninger for ikke å si ifra.

Så om man tenker som så at vi lar være å si ifra om at vi mener naboens datter blir utsatt for vold av sin egen far. Det gjør vi kanskje fordi denne faren er en stor, sterk mann som man frykter vil komme til å denge oss om han får vite at vi har sagt noe. DET er vi redd for, ikke sant? Det er vondt å bli slått av en stor, sterk mann. Er det ikke det?
JO! Det er nettopp det det er! Men hvem tror du det er vondest for? Oss, eller datteren hans? Hvem er best istand til å forsvare seg? Oss, eller datteren hans? Hvem har han minst sperre for å slå? Oss? Nei, vi vet allerede at det er datteren.

Likevel er vi så redde for å si ifra?

Kan vi skjerpe oss alle sammen? Kan vi kvinne og manne oss opp, så det virkelig monner? Ikke bare nå mens Redd Barna maner oss til å forstyrre, men også for fremtiden? I respekt for lille Christoffers liv, og alle de andre barna som ikke fikk leve.. Vennligst forstyrr!

fredag 2. januar 2009

Ja, selvsagt!

GODT NYTT ÅR!

Delayen fornekter seg jo ikke, men to dager er tross alt ikke så mye i den store sammenhengen.

Jeg skal prøve å bli en riktig flink blogger i 2009. Jeg må bare komme i siget! Og kom gjerne med forslag til temaer. :)

Allerede??

Jula er visst over allerede, og jeg rakk egentlig aldri å henge med. Det til tross for at jeg faktisk hadde huset fullt på julaften og stekte ribbe til det svei i øynene. Julaften kom og gikk igjen, uten det minste snev av julestemning.

Ikke det, ungenes forventninger er jo alltid morsomt å følge med på, og se de strålende eksalterte små når de åpner pakken man vet de har ønsket seg det siste året. Det er derfor man faktisk utsetter seg for jula hvert eneste år, tenker jeg. Hehe..

Men etterpå..ja, så åpner man de tre pakkene sine, spiser noe julegodter og så er alt over. Bare på noen timer er det man har svetta over minst den siste måneden, overstått. Poff! Bygones!
Restene etter den svoren man var så redd for å ikke få sprø, de ihjelkokte potetene som man atter en gang feilberegnet koketiden på, og en og annen rosenkål som man renset til fingrene var ømme, ligger der på et fat på kjøkkenbenken, og man konstaterer at man har middag i morra også.

Og det kan være greit i disse juletider. Man trenger jo litt mat, og da slipper man å lage mer. Det er nok den største fordelen med å ha julaften i egen stue. Ja, om man ikke er bedt bort 1. juledag da. Men i mitt tilfelle så spiser vi hjemme før vi drasser avsted på bursdagsfeiring denne dagen. 2. og 3. juledag går som regel i samme tralten. Besøk og atter besøk, hit og dit, frem og tilbake, mat og kaker og brus og kaffe. Alle er overhyggelige i jula. Alle er venner. Familieselskapene står i kø, for det er sååå koseliiiig å være sammen!!
Resten av året ser vi ikke snurten av hverandre.. ;)

I år tenkte jeg at dette var julen hvor jeg skulle slappe helt av! Så frem til dager i fred og ro, men det syntes å bli like umulig som det å være ferdig i god tid med juleforberedelsene. Det kunne jeg drite i, for å si det på godt norsk. Da alt egentlig var ferdig, så fikk jeg forsendelsen av seks spisestuestoler som jeg hadde bestilt en mnd i forveien for å være sikker på at jeg fikk dem til jul. Og stolene måtte skrues sammen de, selv om klokka ble to på natta.

Så her er jeg da, tilbake på jobb, uten noen stor følelse av å ha hatt juleferie, for ferie er det såvisst ikke. Neste år er det same precidure, alt skal være ferdig til kvelden før kvelden. Det er i allefall lov å håpe! ;)


Og helt til slutt: Joda, her har vi hatt en koselig jul, og nyttårsfeiring. I mellomtiden har vi vært på isen og gått på skøyter og bygget ca et tonn starwars lego. Vi koste oss vi, tror jeg.. :)

fredag 19. desember 2008

Utfordring!

Karen har utfordret meg, så jeg kan jo ikke være kjip. Hehe..

4 jobber jeg har hatt:
Programleder i lokalradio
Butikkmedarbeider
Dagmamma
Sosialarbeider

4 steder jeg har bodd:
Hjemme hos mamma og pappa
I leilighet med samboer
Egen enebolig
I leilighet uten samboer, men med barn
Alle i samme by. Hehe..
4 steder jeg har vært:
Galway
Athen
Flensburg
København

4 steder jeg ønsker å reise til:
Baskerland
Skottland
Arizona
Wicklow

4 tv-program jeg ser på:
Greys Anatomy
Robinson
AFV
Senkveld

4 websider jeg er innom hver dag:
Forum
Facebook
Yr.no
Vg

4 filmer jeg kan se om og om igjen:
Love actually
Dirty Dancing
Legends of the fall
Bridget jones

4 steder jeg heller ville vært nå:
I senga
På besøk
I et varmt land
Et sted hvor alt var ferdig til jul

4 ting jeg liker ved meg selv:
At jeg er sta
At jeg fikser det meste selv
At jeg er snill
At jeg er mamman til de to beste!



Se det! Da var det overstått!
Kanskje jeg en av dagene kan hute meg inn hit å fortelle litt om juleforberedelsene mine. Men det blir når ting er litt mer under kontroll enn det er nå!

*løper*

søndag 7. desember 2008

Tommen uten delay!!

Som jeg har nevnt tidligere så har jeg ikke et nært og inderlig forhold til tvboksen min. Jeg må imidlertid innrømme at jeg er fan av Robinson-ekspedisjonen. I år! Og det er viktig. Jeg så robinson de to første årene det gikk, også ble det for teit. Men i år har jeg fulgt med, selv om jeg har måttet se episodene på nett, etter at alle andre er ferdige med å se. Men det er greit! Jeg har måttet se alt på liten skjerm, og det er også greit. Det som derimot ikke har vært greit, er, og ja, her kommer vi igjen inn på det som stadig forfølger meg i livet, delayen! Bildene hakker og stopper, selv om stemmene snakker, så følger ikke bildet med.

Det rare er at det uten tvil skjer på de samme stedene hver gang. under hver kappestrid, under hver robinsonkamp, under hvert øyråd, og hver gang Tommen snakker. Hva ER dette da? Når striden/kampen/rådet/ Tommen er ferdig, så kjører bildet ekstremt fastforward, før det normaliseres helt... til det skjer noe viktig igjen. Er det noen som aner hvor sinnsykt irriterende det er!? Hvor irriterende det er å bare høre Tommen, men ikke se ham!? Man mister jo halve moroa jo! Skjønt, jeg lider meg gjennom, for å høre stemmen er da tross alt bedre enn ikkeno!

Men NÅ! Idag! Idag har jeg sett Tommen på tv'n! For jeg har nemlig fått dekoder og flere kanaler. Juhu! Det kom i hus i går og alt er bare herlig! Skjønt jeg ble noe nervøs da noen tok strømmen i over to timer i dag. Var redd jeg måtte gå glipp av hele Robinson, men det gikk seg heldigvis til før det brakte løs. Dvs brakte løs med tilbakeblikk, men for al ldel, det var helt greit det også, for nå kunne jeg se alt det jeg har gått glipp av gjennom disse ukene med delay.


Heia, Tommen!!



By the way, jeg leste på bloggen til Tommen igår, og fant ut at han og jeg har noe felles. *kry*