fredag 19. desember 2008

Utfordring!

Karen har utfordret meg, så jeg kan jo ikke være kjip. Hehe..

4 jobber jeg har hatt:
Programleder i lokalradio
Butikkmedarbeider
Dagmamma
Sosialarbeider

4 steder jeg har bodd:
Hjemme hos mamma og pappa
I leilighet med samboer
Egen enebolig
I leilighet uten samboer, men med barn
Alle i samme by. Hehe..
4 steder jeg har vært:
Galway
Athen
Flensburg
København

4 steder jeg ønsker å reise til:
Baskerland
Skottland
Arizona
Wicklow

4 tv-program jeg ser på:
Greys Anatomy
Robinson
AFV
Senkveld

4 websider jeg er innom hver dag:
Forum
Facebook
Yr.no
Vg

4 filmer jeg kan se om og om igjen:
Love actually
Dirty Dancing
Legends of the fall
Bridget jones

4 steder jeg heller ville vært nå:
I senga
På besøk
I et varmt land
Et sted hvor alt var ferdig til jul

4 ting jeg liker ved meg selv:
At jeg er sta
At jeg fikser det meste selv
At jeg er snill
At jeg er mamman til de to beste!



Se det! Da var det overstått!
Kanskje jeg en av dagene kan hute meg inn hit å fortelle litt om juleforberedelsene mine. Men det blir når ting er litt mer under kontroll enn det er nå!

*løper*

søndag 7. desember 2008

Tommen uten delay!!

Som jeg har nevnt tidligere så har jeg ikke et nært og inderlig forhold til tvboksen min. Jeg må imidlertid innrømme at jeg er fan av Robinson-ekspedisjonen. I år! Og det er viktig. Jeg så robinson de to første årene det gikk, også ble det for teit. Men i år har jeg fulgt med, selv om jeg har måttet se episodene på nett, etter at alle andre er ferdige med å se. Men det er greit! Jeg har måttet se alt på liten skjerm, og det er også greit. Det som derimot ikke har vært greit, er, og ja, her kommer vi igjen inn på det som stadig forfølger meg i livet, delayen! Bildene hakker og stopper, selv om stemmene snakker, så følger ikke bildet med.

Det rare er at det uten tvil skjer på de samme stedene hver gang. under hver kappestrid, under hver robinsonkamp, under hvert øyråd, og hver gang Tommen snakker. Hva ER dette da? Når striden/kampen/rådet/ Tommen er ferdig, så kjører bildet ekstremt fastforward, før det normaliseres helt... til det skjer noe viktig igjen. Er det noen som aner hvor sinnsykt irriterende det er!? Hvor irriterende det er å bare høre Tommen, men ikke se ham!? Man mister jo halve moroa jo! Skjønt, jeg lider meg gjennom, for å høre stemmen er da tross alt bedre enn ikkeno!

Men NÅ! Idag! Idag har jeg sett Tommen på tv'n! For jeg har nemlig fått dekoder og flere kanaler. Juhu! Det kom i hus i går og alt er bare herlig! Skjønt jeg ble noe nervøs da noen tok strømmen i over to timer i dag. Var redd jeg måtte gå glipp av hele Robinson, men det gikk seg heldigvis til før det brakte løs. Dvs brakte løs med tilbakeblikk, men for al ldel, det var helt greit det også, for nå kunne jeg se alt det jeg har gått glipp av gjennom disse ukene med delay.


Heia, Tommen!!



By the way, jeg leste på bloggen til Tommen igår, og fant ut at han og jeg har noe felles. *kry*

onsdag 3. desember 2008

Delay i full blomst!

Ja, du leste riktig, selv om det har ekstremt lite med blomster å gjøre. Jeg forsov meg nemlig noe helt usannsynlig i dag morges.

Å forsove seg er en sånn opplevelse som de fleste synes det samme om; det er pyton! Man våkner nokså brått med en indre følelse av at noe er galt. Man titter litt forsiktig rundt seg, selv om det som regel er bekmørkt på soverommet, for liksom å lokalisere det som forårsaker følelsen av noe galt. Etter et par sekunder så går det sakte opp for en at noe er annerledes. Det kan være ørsmå forandringer i bekmørket, lyder der det ellers pleier å være stille, eller omvendt. Når man omsider drister seg til å sjekke klokka, så vet man allerede at dette blir en kjip morgen!

Når man hiver seg opp, og nesten svimer av på grunn av at korpusen har inntatt vertikalen litt i kjappeste laget, så foregår det en hjerneaktivitet, i allefall hos meg, som ikke er sann. For mitt eget vedkommende så organiserer jeg i hodet hva jeg absolut må rekke å gjøre før jeg sender guttene ut døra, så hva jeg må få gjort før jeg selv ryker samme veien, tilslutt hva jeg kan rekke å gjøre hvis det mot alle odds skulle være et minutt ekstra å gå på. Innen jeg har rukket inn og vekke ungene, og sitter på do mens jeg pusser tennene er jeg svett. Så dermed MÅ jeg dusje, enda jeg ikke har tid til det. Der røyk det ekstra minuttet jeg kanskje hadde.

Jeg har såpass åndsnærværelse at jeg har laget ferdig niste til ungene og lagt frem klærne deres kvelden i forveien, heldigvis. Men de må jo ha frokost, og mens jeg står der på kjøkkenet i nokså nøyaktig en truse og smører brødskiver, så ringer det på døra. Selvsagt!! Guttene har kledd seg og løper ut for å si at den kompisen som kommer for å ta følge kan komme inn i ganga å vente. "NEI!!" brøler undertegnede fra kjøkkenet. Jeg må tross alt forbi gangen for å få kledd meg, og synes det er bedre at ungen står ute i regnet og venter.

Så samtidig som guttene spiser, dusjer jeg og kler meg, sånn at jeg er anstendig når jeg skal hjelpe dem med å få med seg alt, inkludert nisteboksen, og et "Ha en fin dag!" mens de får en klem og går avsted til skolen. Bare fem minutter senere enn vanlig.

Så var det meg! Jeg må bare føne håret, for man går ikke ut med vått hår, det vet alle. Sminken tar jeg med meg i veska, også sminker jeg meg på jobb, eller i bilen. Forresten, det blir ikke i bilen, for der må jeg spise. Så jeg smeller med meg et par knekkiser, ett i hånda, ett i munnen, grabber veska, telefonen og nøkler. SÅ er jeg i friluft og i godt driv mot bilen. Det er da jeg ser det.. Murphys lov.. Det er jo helt naturlig at det har vært kuldegrader i natt, og hele bilen er innehyllet i et tynt islag. Akkurat så tynt at det er omtrent umulig å skrape av. Så da er det igrunn bare å starte bilen, sette seg inn, hvis man får opp døra, og sminke seg og spise, mens varmeapparatet jobber for en isfri frontrute.

Deretter kan jeg dra på jobb.

Dette er like morsomt hver gang det skjer, og jeg finner det fasinerende at jeg ikke lærer noe av det. Som å gå ut et kvarter før for å fyre opp bilen, ha min egen frokost ferdigsmurt, klærne lagt fram, eller... simpelthen dra meg i seng en time tidligere!
Jeg prøver igjen i kveld.

tirsdag 2. desember 2008

Når man vet at alt går bra

Akkurat det er en utrolig avslappende følelse. Idet man etter intriger, krangler, isfronter, redsel og spenning kjenner at blodtrykket normaliseres i takt med pasienten på skjermen, DA er det deilig da! Man kan bare puste ut, smile og kjenne at man kan velte seg i andres positive opplevelser.

Ja, jeg har sett en ny episode av Greys Anatomy. Det er det eneste must see'et i mitt liv, og har vært det lenge. Gjennom fire sesonger faktisk, og nå har jeg påbegynt den femte fordi jeg fant ut at den faktisk kan lastes ned på nett. Så snart det sto klart for meg, så var ikke veien lang til å trykke på knappen. Jeg har nettopp fått meg fem nye episoder som bare ligger på vent til en kveld jeg har god tid, for det er bare èn ting som er bedre enn å se en Greys Anatomy episode, og det er å se flere på rad. Når man slipper å vente en hel uke mellom hver gang. Det er jo stresslindring i seg selv. Ja, også alle de pene menneskene da!

Nå skal ikke jeg røpe noen hemmeligheter, for jeg innser at det faktisk er mennesker der ute som venter til disse episodene kommer på tv. Jeg er da ikke ondskapsfull heller. Jeg ville egentlig bare dele min avslappede begeistring over denne serien fordi jeg tror at hvis alle så den, så ville verden vært et bedre sted. OG tenk så mye blodtrykksmedisiner man kunne kastet i toalettet!

Jeg er forøvrig klar over at jeg fremstår som en såpeoperaelskende husmor (intet vondt om dem) på dette tidspunktet, men so be it. Her i huset begrenser tv-bruken seg til å skru apparatet på, og av noen timer senere, uten som regel å få med seg hva som har foregått i mellomtiden. Mine to sønner ser naturligvis litt barne-tv innimellom, men etter at de har sovnet, har tv'n funksjon som pausemusikk. Og dette var min forsvarstale for idag. I går hadde jeg ingen, grunnet delayen.

By the way, når vi nå først snakker om delayen min. Jeg var ikke så altfor seint på jobb idag. ;)

mandag 1. desember 2008

Jomfrubloggen

Jeg må bare innse at jeg ikke er så rask som jeg innbilte meg! Det var 1. desember da jeg bestemte meg for å opprette en blogg, men innen jeg hadde pønsket ut hvor, hva, og ikke minst hvorfor, så var vi over i et nytt døgn.

Men sånn er det! Jeg har ikke lært meg å spole tilbake tiden, men for all del, om det er noen som vet, så hyl ut! Uansett.. Vi, ikke minst jeg, får lære å leve med denne lille delayen i livet mitt, og bare ta imot alle konsekvenser dette vil få for min fremtidige blogging. De fleste ser vel hvor det bærer hen, allerede nå.

Denne lille skjevheten vil i verste fall føre med seg at julen kommer en dag for seint hos meg. I beste fall så kommer jeg bare for seint på jobb i morra. Jeg satser på sistnevnte, og for at det ikke skal bli helt galt, så går jeg og legger meg med en gang, og fortsetter dette stuntet i morra på et mer fornuftig klokkeslett.

Sammensuriumet har startet..Beware! :)