Hvor gikk sola hen?

Sola har jo fullstendig misforstått! Det er nå jeg har ferie, ikke for to uker siden.

Ikke det, jeg klarer faktisk å ha ferie selv om det regner, men det er liksom ikke fullt så koselig da. Det er ferieting som blir litt tullete når det drypper fra himmelen. For eksempel;

Grilling: Vått kull brenner dårlig, og det er skikkelig vanskelig å spise med kniv og gaffel mens man holder paraplyen. Og jeg vet ikke, men vått kjøtt..

Strandliv: Vel..brun blir man faktisk ikke i regnvær, spesielt ikke når man må ha på ullgenseren pga temeraturfall. Bade, tja, man kan hvis man vil, men det blir litt smør på flesk, tenker jeg. og det der med å se på solned/oppgang på stranda, ikke fullt så romantisk om sola har tatt ferie.

Båtturer: Det sier seg selv, man må ha en stooor båt med tak. En liten jolle med 14 hester på blir ikke helt det samme.

Hytteliv: Regnvær over dager i strekk. Jeg sier det bare en gang; skilsmisse! Det begrenser seg hvor mye ludo som er koselig.

Solbriller: Det utgår jo bare! Hjelper liksom ikke hvor hippe og kule de nye solbrillene er, i regn ser det bare tåpelig ut, og i verste fall blir du beskyldt for ufordelaktige ting.

Bikini/badedrakt: Se punkt 2.

Utekonserter: Å stæsje seg for å gå på konsert kan man selvsagt gjøre. Det går an. Iallefall om man ser bort fra lekre mascararinger under øynene og a really bad hairday! Regntøy funker, til konserten isolert sett, men hvis man skal høre noe annet enn skvisje, og gnisselyder, eventuelt sjekke opp den lekre fyren, så er det kanskje bedre med mascararingene.

Så hva står vi tilbake med da? Høstaktiviteter. Skogturer, godt kledd, og hvis det blir ekstra kaldt, så ta med akebrett og kakao!

GOD SOMMER!! :)

Tvillingmødre er nok som andre mammaer!

Joa, de er nok det. Skjønt det føles ikke alltid sånn. Noen ganger føles det som om man har tvangstanker, og kontinuerlig tenker dobbelt. Tenker dobbelt gjør man jo, nødvendigvis. Tvangstanker..jo, jeg tror de forekommer oftere hos tvillingmødre. Et tredje aspekt er at det virker som at folk man møter, fremede eller kjente, har et fast sett spørsmål og kommentarer til tvillingmødre.

Fra den dagen jeg kunne titulere meg mor så har jeg svart et ukjent antall ganger på spørsmål som;

- Åh! Er det tvillinger?!?
- Ja, det er det. (Nei, jeg triller bare rundt på naboens baby også, vogna fant jeg på Rema)
- Er det en av hvert kjønn??
- Neida, det er to gutter. (Ja..jeg synes det er så festlig å kle jenter i blått! :p)
- Jammen, de er da i allefall eneggede?!
- Neida, de er toeggede. (Hvor ofte tror du eneggede tvillinger har ulik øyenfarge?)
- Hvorfor kler du dem ikke likt da?
- Fordi de er to forskjellige individer, så jeg synes det er greit. (Det var ihvertfall ikke for at du skulle få mer å spørre om..)

Osv, osv..
De samme spørsmålene hele tiden. Og etter åtte år så får jeg spørsmålene enda, tro det eller ei. Fremdeles spør folk om de er eneggede eller toeggede, selv om det eneste som er likt på dem er nesa. Fremdeles så sier folk at de ikke klarer å holde rede på hvem som er hvem.. fremdeles må jeg redegjøre for hvorfor jeg kler dem ulikt. Merkelig!

Som mor har jeg en vansinnig rettferdighetsans på den måten at om den ene får en kos, så må den andre få. ingen av guttene mine kan få noe den andre ikke får. Det går bare ikke det! Jeg blir nesten personlig fornærmet om det er en av dem somblir bedt på besøk, og ikke den andre. Selv om jeg vet at det er bra for dem.

Når det kommer til klær de skal ha på seg, så er det her tvangstenkingen dukker opp. Når jeg finner frem klær hver kveld til neste dag, så skal de klærne som ble kjøpt på samme tid, på guttelarvene samtidig. Den ene kan ikke gå i noe som ble kjøpt i januar og den andre i marstøy!! Ting som skal legges frem til dem MÅ alltid for tvilling1 ligge til venstre for tvilling 2. sitt.

Kveldsritualer,.. alt må gjøres to ganger, lekser må tas dobbelt, hvilket tar dobbelt så lang tid. Alt koster dobbelt så mye også.*lol*

Fordelen jeg har, er at jeg slipper med en bursdag i året, og når den tid kommer, så slipper jeg sannsynligvis med en eneste konfirmasjon! ;)

Preget av delay...igjen!

Jeg mener helt bestemt at det må være sjokket som har gjort det. Selv om det jo ikke var noe sjokk egentlig, men jeg må ha noe å skylde på når jeg ikke klarer å skrive en oppfølger til MGP's semifinale. Spesielt når Norge går hen og vinner heile driden!! Moro var det, og i etterkant ble jeg sittende å lure på hvor mange andre land som har vunnet på sin egen nasjonaldag. Seieren ble jo tross alt offentliggjort noen minutter inn i 17. mai. Det var jo sånn det måtte være det!

17. mai, ja! Her hos oss gjør vi det samme hvert eneste år. Kjedelig? Nei, ikke egentlig, men litt snodig kanskje.
Det begynner med et usannsynlig stress når klokka ringer på morgenen, for det er jo sånn det skal være. Ingenting går på skinner når det bør gjøre det. Det var riktignok ikke så ille i år. Deretter rekker vi akkurat ned på skolen til flaggheising og tale ved rektor. Egentlig ganske koselig, og det var vår andre gang i år. Når ungene er trygt anbrakt under riktig fane, så kan mor ta turen til sentrum for å oppta den faste plassen i svingen ved storkiosken. Det rare er at det er mange andre også som anser det som sin faste plass. Dette året var jeg veldig tidlig ute, sammen med min kusine, så vi kunne stå der og blomstre mens vi ventet på resten av familierøkla. De kom slentrende etterhvert. mor, far, tante, onkel, kusine og hennes mann. Bror manglet, og en fetter. Bror var viktigst, for det var han som skulle filme de håpefulle i toget, så det ble litt tripping og venting før noen så ham og hans nye kjæreste et stykke til høyre for oss. DER kunne de jo ikke stå! Toget gikk jo ikke forbi der! Jeg stolpret meg bort på hæler jeg ikke var vant med, for å si noe om situasjonen, og selvsagt for å hilse på den nye kjæresten som ingen hadde truffet før. Etter noen minutter var alle trygt anbragt i svingen, som alle årene før. Puh! Ja, bortsett fra fetteren. Det faller kommentarer om alle de stygge, rare, fine og spesielle klærne til folk rundt oss, hvert år. Faren min får også latterkrampe av den samme bunaden, på den samme dama..hvert år!

Toget kom vandrende, og undertegnende speidet etter den røde fanen. Den kom som skole nummer tre. Så var det å vente på 2. trinn. Og der! Aller først, med 2. trinns fane i hendene kom en liten gutt, og rett ved siden av gikk broren. Da de så oss, sprakk ansiktene i store glis, og fanen ble hevet enda høyere, og jeg tenkte at finere og stoltere gutter hadde vel aldri gått under den fanen! Det blitzet og klikket i kameraer, filmen gikk, og så var øyeblikket forbi. Men for et øyeblikk! Dette skjer ikke hvert år!

Barn og voksne møttes på kirkebakken, og vi sang nasjonalsangen før turen gikk til byen for å finne gassballonger. Det er det viktigste man gjør på 17.mai det. Delfingassballonger!! Blå!! Vi fant to, og det var akkurat mange nok. Det er det hvert år!

Deretter er det bare å svime rundt, hilse på kjente og ukjente..hvert år! Slentre bort til torvet og se om man finner en stol å stappe rompa nedi. Vi fant det også vi, men som det blåste da, mann! Vi satt riktignok nærmest ute på bryggekanten, men det behøvde vel ikke blåse så fordet? Sånn er det hver 17. mai. Denne gangen fant vi et "telt" og satte oss til rette inni det, mens guttene flakset rundt for å være med på leker og vinne premier. De voksne tok lodd, og vant premier. Voksne fikk sjokolade, barn fikk sengetøy. De byttet! Den ene voksne vant to pakker nudler, hvorpå min ene lille knott utbrøt: "Ååååh!!! Nå fikk jeg lyst på nudler!!"..til tross for at han hadde lomma, og munnen, full av sjokolade.

Etter et passelig antall timer beveger følget seg til min tante og onkel, som så mange 17. maier før. Der er det mat og kaker, og ingen som vil ned igjen til byen for å se borgertoget..bortsett fra meg. Dette skjer også hvert år. Snill og føyelig som jeg er, så blir jeg...hvert år!

Etter alt dette bærer det hjem til sitt. Det er kveld, vonde sko skal av, behagelige klær skal på, sofaen lokker...hvert år! Så er det et år til neste gang, men da tror jeg at jeg skal gjøre noe annerledes...

PS. Vi hadde forresten to avvik i år. Ingen iskrem, og ingen pølser. Slå den!

Et viktig øyeblikk..for noen

Det bestemte øyeblikket jeg tenker på fant sted i går, 14. mai, omtrentlig 22.50 på NRK tv. Øyeblikket som ville komme til å bestemme om førstkommende lørdag skulle bli en god eller dårlig sådan. Det var øyeblikket da Norge holdt pusten i påvente av å få vite om Alexander Rybak skulle få fortsette sitt eget private "Fairytale", og dele det med resten av landet, eller om vi likegodt kunne drite i å skru på tv'n 16. mai kl. 21.00.

Det er i grunn utrolig hvordan disse få minuttene engasjerer! Selv var jeg storoptimist ved sendestart i går. Rigget meg til og skulle kose meg med Rybakslåtten, og le av de andre landenes deltakere. Full av tro på at den litt forvokste Veslefrikken såklart skulle smyge med til finalen uten større problemer. Jeg sang med på framføringen og var enig med meg selv om at den var særdeles bra.

Deretter fulgte, etter min mening, et sammensurium av sanger som jeg overhode ikke kunne tenkt meg å skryte videre av. Det var de obligatoriske minipaljettkjolene til et dusin syngedamer, de dramatiske kjærlighetsballadene, og like selvskrevne sure framføringene. Like moro hver gang! Eller nei..ikke like moro nå som før. Jeg liker ikke at det finnes semifinaler. Jeg liker heller ikke at sangene slippes på markedet lenge før den store kvelden. Sånn var det ikke før, og forandringer er ikke bestandig av det gode. MGP har mistet overraskelsesmomentet! Momentet som gjør at folk sperrer opp både øyne og ører på vid vegg, og stemmer i ren forskrekkelse! Men det er nå så..

Tilbake til øyeblikket! Da de ti landene som skulle til finalen ble lest opp. Rett før første land ble lest opp begynte tankene mine å svirre. Tenk om, tenk om.. Ja, for det kunne jo faktisk hende at Alexander ikke kom med. Det var en mulighet for det med alle skriveriene om vodka og Chelsey-supportere i forkant. Da fem land hadde blitt lest opp, uten noe norskt flagg i sikte, vurderte jeg en stille retrett, for så å vende tilbake til åstedet etter de var ferdige. Men jeg holdt ut, for jeg tenkte det ville være feigt å trekke seg fra resten av Norge i en slik situasjon. Og det lønte seg. For som nr åtte kom det norske flagget på skjermen og alle hjerter gleder seg, ihvertfall mitt.

Alexander stiller som nr 20, og det skal bli så moro! Heia Alexander!! Vi følger deg i morra!

Independent woman!

Jepp! Det er meg!

Åh, du lurer på hvorfor jeg anser meg selv om en av dem? Jo, jeg skifter nemlig dekk på bilen selv! Høst som vår, i all slags vær. Det har jeg gjort siden jeg ble skilt i 2002, og fikk min egen bil, med unntak av når jeg har måttet ha nye dekk, og når jeg har brukket bein, slik jeg hadde i høst som var.

Denne gangen var jeg litt spent, i den grad at det var en helt ny type bil å skifte på. Primeraen min er solgt, og en blikkboks av en Peugot er da det nye fartøyet mitt. Jeg anså det som å ikke skulle være noe verre å skifte dekk på denne, enn på min gamle bil, men det er nå noe eget med nye ting.

Den første utfordringen jeg støtte på var regnet. Påsken på sørlandet har vært utmerket og solfylt, men jeg drøyet selvsagt dekkskifte til 2. påskedag, og da kom regnet. Faktisk kom alt det regnet som ellers var meldt i påska som ikke kom. Vel, jeg dinget på hos naboen og spurte om de kunne flytte sine biler ut av garasjen, så jeg kunne ha armslag der inne uten å bli våt. De stilte seg positive til det, og gikk i gang med å flytte biler, først etter at de måtte leite etter nøkkelen til den ene en stund. Naboen tilbød seg til og med å bære ned dekkene fra garasjeloftet for meg, og jeg som hadde psyket meg opp til noen tunge løft, takket ja til det, siden han spurte så pent.

Så mens naboen bar dekk, rygget jeg inn i garasjen, og fant ut at et dobesøk var påkrevd i forkant av dekkoperasjonen. Dda det var gjort gjøv jeg løs på boltene for å løsne dem før jeg jekket opp bilen (Jekken måtte jeg også spørre naboen om, og den lå bak sementblanderen, hvor ellers). Jeg rigget meg til med den dingsen som man skrur opp og igjen bolter med, og oppdaget at den dingsen som sitter ytterst på boltskruedingsen bare passet til Primeraen, ikke til Peugoten! Så måtte jeg på leting på garasjeloftet til naboen for å se om han hadde en sånn dings som var 19 mm(ja, det var det det sto på den). O'lykke, jeg fant en, og så bar det ned trappene for å begynne å skru med rett dings på plass.

Jeg sier bare en ting! Fytterakkern så hardt de boltene sitter noen ganger! Innen jeg hadde klart å løsne dem på ett hjul, så var det bare å ta turen inn på do igjen. Dobesøkene har selvsagt sammenheng med kostholdet i påska, og ikke dekkskiftet. Vel, jeg kom meg ut igjen og fikk løsnet på resten av hjulene også, så var det bare å jekke opp, og skifte hjul. Men selvsagt gikk det ikke så smertefritt, fordi hele hjulet hang jo fast! Selvfølgelig gjorde det det! Jeg dro og lirket, halte og lempet, men fikk overhode ikke rikket det. Så var det bare å krype til korset da, og spørre naboen om det var noen triks med disse bilene, siden han har samme merket som meg. Han mente nei, triks var det ikke, gikk ut og sparket til dekket en gang, og dermed ramlet det av. O'gremmelse!

Etter å ha rødmet ferdig fikk jeg på det nye hjulet, og ett til, og ett til, før det fjerde selvsagt oppførte seg som det første. Bom fast! Men denne gangen hadde jeg jo lært trikset som ikke fantes. Jeg sparket like friskt til det som naboen hadde gjort, men hjalp det? Neida! Jeg måtte sparke både 12 og 14 ganger før det fant for godt å ramle av. Men av kom det!

Så..jeg mener jeg er passelig independent, eller hva? ;)

..og mens jeg er igang..

Så legger oppfordrer jeg alle som ikke har gjort det enda, til å gå inn på Redde Små, og legge igjen underskriften sin der.

Det kan gjøre en forskjell!

Vennligst ikke forstyrr?!?

Var det den tanken de voksne rundt 8-åringen Christoffer tenkte? Går det an da? Når en liten gutt som vanligvis er sprudlende, aktiv og blid, blir trist, stille og lei seg, med skrapemerker på ryggen, og flere kuler i hodet.. Går det da an å ikke forstyrre?! Kan leger og lærere la være å si noe? Eller hva med alle de som sto Christoffer nærmest? Hadde de lov til å ikke forstyrre?
Det finnes bare et eneste riktig svar på det.

Redd Barna har i disse dager ute en kampanje i Norge, som heter Vennligst forstyrr! Kampanjen er nok et forsøk på å få stoppet volden og overgrepene som barn utsettes for daglig i dette landet. Vil det hjelpe tro?
Joda, mens kampanjen pågår vil det nok inngi flere voksne mot nok til å melde fra til politi og/eller barnevern, hvis de vet om et barn som ikke har det bra. Men når kampanjen er over, glemt, så vil vi antagelig være tilbake i feighetsmodus igjen. Vi får fremdeles høre om barn som rett og slett har det vondt, men vi kan jo ikke være sikre, så vi holder det vi vet for oss selv. Det er mye enklere sånn nemlig!

Ja! Det er enklere! Vi behøver ikke utsette oss for nabofeider om vi er en nabo. Vi slipper å få et dårlig samarbeidsforhold til foreldrene om vi er barnets lærer, eller førskolelærer. Vi slipper familiekonflikter om vi skulle være i slekt. Vi slipper også vendettaer om disse menneskene vi "sladrer" på tilfeldigvis skulle vise seg å ha venner i skumle miljøer. Sist men ikke minst, så slipper vi det pinlige aspektet i forhold til å drite på draget om det skulle vise seg at vi tar feil.
Det finnes tonnevis av unnskyldninger for ikke å si ifra.

Så om man tenker som så at vi lar være å si ifra om at vi mener naboens datter blir utsatt for vold av sin egen far. Det gjør vi kanskje fordi denne faren er en stor, sterk mann som man frykter vil komme til å denge oss om han får vite at vi har sagt noe. DET er vi redd for, ikke sant? Det er vondt å bli slått av en stor, sterk mann. Er det ikke det?
JO! Det er nettopp det det er! Men hvem tror du det er vondest for? Oss, eller datteren hans? Hvem er best istand til å forsvare seg? Oss, eller datteren hans? Hvem har han minst sperre for å slå? Oss? Nei, vi vet allerede at det er datteren.

Likevel er vi så redde for å si ifra?

Kan vi skjerpe oss alle sammen? Kan vi kvinne og manne oss opp, så det virkelig monner? Ikke bare nå mens Redd Barna maner oss til å forstyrre, men også for fremtiden? I respekt for lille Christoffers liv, og alle de andre barna som ikke fikk leve.. Vennligst forstyrr!