Delay i full blomst!

Ja, du leste riktig, selv om det har ekstremt lite med blomster å gjøre. Jeg forsov meg nemlig noe helt usannsynlig i dag morges.

Å forsove seg er en sånn opplevelse som de fleste synes det samme om; det er pyton! Man våkner nokså brått med en indre følelse av at noe er galt. Man titter litt forsiktig rundt seg, selv om det som regel er bekmørkt på soverommet, for liksom å lokalisere det som forårsaker følelsen av noe galt. Etter et par sekunder så går det sakte opp for en at noe er annerledes. Det kan være ørsmå forandringer i bekmørket, lyder der det ellers pleier å være stille, eller omvendt. Når man omsider drister seg til å sjekke klokka, så vet man allerede at dette blir en kjip morgen!

Når man hiver seg opp, og nesten svimer av på grunn av at korpusen har inntatt vertikalen litt i kjappeste laget, så foregår det en hjerneaktivitet, i allefall hos meg, som ikke er sann. For mitt eget vedkommende så organiserer jeg i hodet hva jeg absolut må rekke å gjøre før jeg sender guttene ut døra, så hva jeg må få gjort før jeg selv ryker samme veien, tilslutt hva jeg kan rekke å gjøre hvis det mot alle odds skulle være et minutt ekstra å gå på. Innen jeg har rukket inn og vekke ungene, og sitter på do mens jeg pusser tennene er jeg svett. Så dermed MÅ jeg dusje, enda jeg ikke har tid til det. Der røyk det ekstra minuttet jeg kanskje hadde.

Jeg har såpass åndsnærværelse at jeg har laget ferdig niste til ungene og lagt frem klærne deres kvelden i forveien, heldigvis. Men de må jo ha frokost, og mens jeg står der på kjøkkenet i nokså nøyaktig en truse og smører brødskiver, så ringer det på døra. Selvsagt!! Guttene har kledd seg og løper ut for å si at den kompisen som kommer for å ta følge kan komme inn i ganga å vente. "NEI!!" brøler undertegnede fra kjøkkenet. Jeg må tross alt forbi gangen for å få kledd meg, og synes det er bedre at ungen står ute i regnet og venter.

Så samtidig som guttene spiser, dusjer jeg og kler meg, sånn at jeg er anstendig når jeg skal hjelpe dem med å få med seg alt, inkludert nisteboksen, og et "Ha en fin dag!" mens de får en klem og går avsted til skolen. Bare fem minutter senere enn vanlig.

Så var det meg! Jeg må bare føne håret, for man går ikke ut med vått hår, det vet alle. Sminken tar jeg med meg i veska, også sminker jeg meg på jobb, eller i bilen. Forresten, det blir ikke i bilen, for der må jeg spise. Så jeg smeller med meg et par knekkiser, ett i hånda, ett i munnen, grabber veska, telefonen og nøkler. SÅ er jeg i friluft og i godt driv mot bilen. Det er da jeg ser det.. Murphys lov.. Det er jo helt naturlig at det har vært kuldegrader i natt, og hele bilen er innehyllet i et tynt islag. Akkurat så tynt at det er omtrent umulig å skrape av. Så da er det igrunn bare å starte bilen, sette seg inn, hvis man får opp døra, og sminke seg og spise, mens varmeapparatet jobber for en isfri frontrute.

Deretter kan jeg dra på jobb.

Dette er like morsomt hver gang det skjer, og jeg finner det fasinerende at jeg ikke lærer noe av det. Som å gå ut et kvarter før for å fyre opp bilen, ha min egen frokost ferdigsmurt, klærne lagt fram, eller... simpelthen dra meg i seng en time tidligere!
Jeg prøver igjen i kveld.