Preget av delay...igjen!

Jeg mener helt bestemt at det må være sjokket som har gjort det. Selv om det jo ikke var noe sjokk egentlig, men jeg må ha noe å skylde på når jeg ikke klarer å skrive en oppfølger til MGP's semifinale. Spesielt når Norge går hen og vinner heile driden!! Moro var det, og i etterkant ble jeg sittende å lure på hvor mange andre land som har vunnet på sin egen nasjonaldag. Seieren ble jo tross alt offentliggjort noen minutter inn i 17. mai. Det var jo sånn det måtte være det!

17. mai, ja! Her hos oss gjør vi det samme hvert eneste år. Kjedelig? Nei, ikke egentlig, men litt snodig kanskje.
Det begynner med et usannsynlig stress når klokka ringer på morgenen, for det er jo sånn det skal være. Ingenting går på skinner når det bør gjøre det. Det var riktignok ikke så ille i år. Deretter rekker vi akkurat ned på skolen til flaggheising og tale ved rektor. Egentlig ganske koselig, og det var vår andre gang i år. Når ungene er trygt anbrakt under riktig fane, så kan mor ta turen til sentrum for å oppta den faste plassen i svingen ved storkiosken. Det rare er at det er mange andre også som anser det som sin faste plass. Dette året var jeg veldig tidlig ute, sammen med min kusine, så vi kunne stå der og blomstre mens vi ventet på resten av familierøkla. De kom slentrende etterhvert. mor, far, tante, onkel, kusine og hennes mann. Bror manglet, og en fetter. Bror var viktigst, for det var han som skulle filme de håpefulle i toget, så det ble litt tripping og venting før noen så ham og hans nye kjæreste et stykke til høyre for oss. DER kunne de jo ikke stå! Toget gikk jo ikke forbi der! Jeg stolpret meg bort på hæler jeg ikke var vant med, for å si noe om situasjonen, og selvsagt for å hilse på den nye kjæresten som ingen hadde truffet før. Etter noen minutter var alle trygt anbragt i svingen, som alle årene før. Puh! Ja, bortsett fra fetteren. Det faller kommentarer om alle de stygge, rare, fine og spesielle klærne til folk rundt oss, hvert år. Faren min får også latterkrampe av den samme bunaden, på den samme dama..hvert år!

Toget kom vandrende, og undertegnende speidet etter den røde fanen. Den kom som skole nummer tre. Så var det å vente på 2. trinn. Og der! Aller først, med 2. trinns fane i hendene kom en liten gutt, og rett ved siden av gikk broren. Da de så oss, sprakk ansiktene i store glis, og fanen ble hevet enda høyere, og jeg tenkte at finere og stoltere gutter hadde vel aldri gått under den fanen! Det blitzet og klikket i kameraer, filmen gikk, og så var øyeblikket forbi. Men for et øyeblikk! Dette skjer ikke hvert år!

Barn og voksne møttes på kirkebakken, og vi sang nasjonalsangen før turen gikk til byen for å finne gassballonger. Det er det viktigste man gjør på 17.mai det. Delfingassballonger!! Blå!! Vi fant to, og det var akkurat mange nok. Det er det hvert år!

Deretter er det bare å svime rundt, hilse på kjente og ukjente..hvert år! Slentre bort til torvet og se om man finner en stol å stappe rompa nedi. Vi fant det også vi, men som det blåste da, mann! Vi satt riktignok nærmest ute på bryggekanten, men det behøvde vel ikke blåse så fordet? Sånn er det hver 17. mai. Denne gangen fant vi et "telt" og satte oss til rette inni det, mens guttene flakset rundt for å være med på leker og vinne premier. De voksne tok lodd, og vant premier. Voksne fikk sjokolade, barn fikk sengetøy. De byttet! Den ene voksne vant to pakker nudler, hvorpå min ene lille knott utbrøt: "Ååååh!!! Nå fikk jeg lyst på nudler!!"..til tross for at han hadde lomma, og munnen, full av sjokolade.

Etter et passelig antall timer beveger følget seg til min tante og onkel, som så mange 17. maier før. Der er det mat og kaker, og ingen som vil ned igjen til byen for å se borgertoget..bortsett fra meg. Dette skjer også hvert år. Snill og føyelig som jeg er, så blir jeg...hvert år!

Etter alt dette bærer det hjem til sitt. Det er kveld, vonde sko skal av, behagelige klær skal på, sofaen lokker...hvert år! Så er det et år til neste gang, men da tror jeg at jeg skal gjøre noe annerledes...

PS. Vi hadde forresten to avvik i år. Ingen iskrem, og ingen pølser. Slå den!

Et viktig øyeblikk..for noen

Det bestemte øyeblikket jeg tenker på fant sted i går, 14. mai, omtrentlig 22.50 på NRK tv. Øyeblikket som ville komme til å bestemme om førstkommende lørdag skulle bli en god eller dårlig sådan. Det var øyeblikket da Norge holdt pusten i påvente av å få vite om Alexander Rybak skulle få fortsette sitt eget private "Fairytale", og dele det med resten av landet, eller om vi likegodt kunne drite i å skru på tv'n 16. mai kl. 21.00.

Det er i grunn utrolig hvordan disse få minuttene engasjerer! Selv var jeg storoptimist ved sendestart i går. Rigget meg til og skulle kose meg med Rybakslåtten, og le av de andre landenes deltakere. Full av tro på at den litt forvokste Veslefrikken såklart skulle smyge med til finalen uten større problemer. Jeg sang med på framføringen og var enig med meg selv om at den var særdeles bra.

Deretter fulgte, etter min mening, et sammensurium av sanger som jeg overhode ikke kunne tenkt meg å skryte videre av. Det var de obligatoriske minipaljettkjolene til et dusin syngedamer, de dramatiske kjærlighetsballadene, og like selvskrevne sure framføringene. Like moro hver gang! Eller nei..ikke like moro nå som før. Jeg liker ikke at det finnes semifinaler. Jeg liker heller ikke at sangene slippes på markedet lenge før den store kvelden. Sånn var det ikke før, og forandringer er ikke bestandig av det gode. MGP har mistet overraskelsesmomentet! Momentet som gjør at folk sperrer opp både øyne og ører på vid vegg, og stemmer i ren forskrekkelse! Men det er nå så..

Tilbake til øyeblikket! Da de ti landene som skulle til finalen ble lest opp. Rett før første land ble lest opp begynte tankene mine å svirre. Tenk om, tenk om.. Ja, for det kunne jo faktisk hende at Alexander ikke kom med. Det var en mulighet for det med alle skriveriene om vodka og Chelsey-supportere i forkant. Da fem land hadde blitt lest opp, uten noe norskt flagg i sikte, vurderte jeg en stille retrett, for så å vende tilbake til åstedet etter de var ferdige. Men jeg holdt ut, for jeg tenkte det ville være feigt å trekke seg fra resten av Norge i en slik situasjon. Og det lønte seg. For som nr åtte kom det norske flagget på skjermen og alle hjerter gleder seg, ihvertfall mitt.

Alexander stiller som nr 20, og det skal bli så moro! Heia Alexander!! Vi følger deg i morra!